Terapeutisk metode: Stilisert psykodrama

Selv om samtalen og relasjonen mellom deg og terapeuten utgjør det viktigste "redskapet" for selvutviklingen, kan samtalen kombineres med et stilisert form for psykodrama - herav det norske navnet Stilisert Psykodrama. Metoden går under det engelske navnet "Therapy Cycle Process (TCP)" som i hovedsak er en videreutvikling av Pesso Boyden System Psychomotor (PBSP). PBSP er utviklet i USA. Det vil føre for lang å gi en detaljert fremstilling av dette her, men her følger en svært forenklet fremstilling.

Noe forenklet kan vi si at alle opplevelser av relasjoner fra barndommen lagres som "objektrelasjoner" i vår psyko. Disse objektrelasjonene forteller oss hvordan vi oppfatter oss selv, relasjonene til andre og gir viktig informasjon til hvordan vi bør leve livene våre. Disse objektene kan både ha en positiv eller negativ innflytelse - alt etter hva vi lærte som barn. Hadde vi mange positive opplevelser som barn ved at våre behov ble tilfredsstilt, vil vi typisk se verden som et vennlig sted og oppfører oss deretter. Vi preges av våre gode objektrelasjoner og dermed forventningen om at verden er et godt sted. Det skaper positive ringvirkninger og en tendens til at vi omgås mennesker som gir positive opplevelser, støtte og bekreftelse. De fleste har imidlertid opplevelser av at ens behov ikke ble møtt i tilstrekkelig grad. Vår opplevelse av verden og vår plass i den blir dermed svekket, noe som kan skape problemer, både i relasjon til andre og til seg selv.

I stilisert psykodrama bevisstgjør vi oss disse objektrelasjonene ved å la gjenstander i terapirommet eller andre personer (ved gruppeterapi) representere ("spille rollen som") disse objektene og vi lærer hvorvidt disse har vært adekvate for deg. Denne bevisstgjøringsprosessen er viktig i all type psykoterapi - vi lærer om hvordan verden kan sees ut med gode objektrelasjoner. Når vi har identifisert de mindre adekvate objektene, introduserer vi nye og mer ideelle objektrelasjoner som kan gi en korrigerende emosjonell opplevelse.

La meg gi deg et eksempel: En kvinne ved navn "Petra" oppsøkte meg, ønsket selvutvikling fordi hun slet mye med nedstemthet og engstelse. Hun hadde videre svært dårlig selvfølelse.

Etterhvert som terapien skred frem blir hun bevisstgjort sammenhengen mellom den dårlige selvfølelse og oppveksten. Det viste seg at hun har vokst opp i et hjem hvor faren har vist henne liten respekt og oppmerksomhet. Gradvis kommer hun i kontakt med negative følelser som engstelse, tristhet og sinne som kan føres tilbake til barndommens opplevelse av faren. Hennes dårlige forhold til faren er lagret i psyken og "overføres" på menn i almenhet i dag. I objektet ligger det også informasjon at hun ikke kan gjøre noe med det: som liten hadde det vært nyttesløst å gi uttrykk for misnøyen. Men dette stemmer jo lite med realitetene i dag hvor hun som voksen kvinne ikke trenger å finne seg i noe hun ikke vil. Realitetsorientering er en viktig del av selvutviklingen.

Et barn har mange behov som trenger å bli tilfredsstilt for at barnet skal vokse opp til å ta vare på egne behov på en måte som vekker positivitet i samfunnet rundt. I eksempelet over med Petra er det først og fremst behovet for støtte og anerkjennelse som ikke ble tiltrekkelig dekket. Stilisert psykodrama muliggjør en symbolsk tilfredsstillelse av disse utviklingsbehovene som gir en korrigerende emosjonell opplevelse. I løpet av terapien fikk Petra internalisert nye objekter gjennom "en ideell far" som i terapien dekker utviklingsbehovene på en symbolsk måte. Ved hjelp av stemmen til terapeuten (eller en annen i gruppeterapi) ga "ideell far" affirmasjoner til Petra som for eksempel: "Dersom jeg hadde vært dine ideelle far der den gangen, hadde jeg sett/støttet/anerkjent deg når du hadde trengt det". Hun forestiller seg seg hvordan det ville ha vært. Det gir kvinnen en umiddelbar lettelse og affirmasjonene synker inn og gir etterhvert et nytt og positivt objekt i psyken.

Det er godt å høre tilbakemeldinger fra klienter etter slike terapiopplevelser: "verden og omgivelsene føles annerledes", "jeg føler 'harmoni'", "jeg føler meg mer hel" og så videre. Nervesystemet faller til ro når behovet endelig dekkes. Hendelsene kan også ledsages av tristhet når en skjønner hva en har gått glipp av tidligere. Dette kan igangsette små sorgprosesser som kan være dypt helende. Det kan imidlertid ta tid før de nye korrigerende opplevelsene blir mange nok til å motvirke de andre opplevelsene.

Forholdet til andre (som f.eks. faren i eksempelet over) forbedres i løpet av terapien. Grunnen til det er at man slutter å forvente (ubevisst) at han eller andre (ektefelle, sjef, venner, foreldre osv.) skal dekke de behovene man ikke fikk dekket i barndommen, noe som vanligvis er helt urealistisk. En annen måte å si dette på er at "overføringene" mister sin makt over deg når behovene blir tilfredsstilt.

I så måte er det aldri for sent å få en ny og bedre barndom.

Film om PBSP, dans, psykoterapi og nevrobiologi

Nederlandsk Film har laget en film om Pesso Boyden System Psychomotor, som ligger til grunn for stilisert psykodrama, og den kan du se her.

Al Pesso (som sammen med Diane Boyden Pesso grunnla PBSP) snakker om rettferdighet som en objektiv følelse som vi alle deler.